Teater som virkemiddel for menneskelig vekst
Læring er ofte forbundet med «skole» hvor elevene får seg forelagt kunnskap gjennom lærebøker eller forelesninger og et vellykket resultat blir det når elevene kan gjenfortelle det man har lest eller hørt.
Dette kalles formell læring ettersom det er en organisert læring for å oppnå et visst kunnskapsnivå til forskjell fra uformell læring som foregår i dagliglivet utenfor læringsinstitusjoner. Her utvikles kunnskap basert på eget initiativ og ønske. Det kan skje ut fra nysgjerrighet og samvær med andre, gjennom deltakelse på kurs, studieturer, nettverksbygging eller seminarer.
Det som er felles for læring er at det inkluderer en mulig eller faktisk endring i atferd. Noen ser mest på den individuelle personlige utviklingen av kunnskap, mens andre setter søkelys på en kollektiv læringsprosess hvor omgivelsene og et større fellesskap spiller en viktig rolle.
Skole og andre læringsarenaer er for de fleste holdeplasser på veien til noe annet, for mange arbeid. Det som kjennetegner arbeidslivet, er utfordringer i møte med skiftende behov eller nye krav og da blir det viktig å utvikle kunnskap og læring på arbeidsplassen.
Utfordringen for organisasjoner er på hvilken måte det er mest hensiktsmessig å legge opp til læringsprosesser. Dette spørsmålet hadde Leif jobbet med som leder i ulike virksomheter. Etter møtet med Jo Skjønberg i 1998 skjønte han at de sammen kunne finne ut hvordan teaterarbeid og teatrets virkemidler kunne brukes til beste for human utvikling, menneskelig vekst.
Alt har en begynnelse
Vardeteatret startet som et samarbeid mellom 2 personer med ulik bakgrunn, Leif (de Thurah) Sørensen med erfaring fra forsvaret, nærings- og organisasjonsliv, fra oppstart og drift av gründerbedrifter og Jo med bakgrunn fra teatret, Nasjonalteateret, han også med erfaring fra gründervirksomhet, etablering av Torshovteatret og Vika Teatret. Dessuten hadde han samarbeidet noen år med Ragnhild Persson i det de kalte Vardebyggerne, en konsulentvirksomhet som gjorde sine erfaringer ved å jobbe av og med funksjonshemmede.
Leif hadde i sitt arbeid som leder jobbet mye med utviklingsarbeid og gjort erfaringer med ulike tilnærminger til læring. Etter at Jo og Leif møttes i 1998 inviterte Leif, som leder i NSB og Posten, Jo til å være med på ulike seminarer hvor de eksperimenterte med teatermessige virkemidler for å engasjere og utfordre ledere og medarbeidere.
I 2001 startet de et tettere samarbeid som ga støtet til etableringen av et dialogteater de senere kalte Vardeteatret, en blanding av teater og dialog med publikum hvor scene og sal kommuniserer og samarbeider.
Inspirasjonen var Augusto Boals som startet Forumteater på 1960 tallet. Han mente at tilskuerne i tradisjonelt teater var undertrykt og manglet friheten til å delta i en prosess. Til vanlig opplever jo publikum en forestilling og forlater teatret med sine følelser og reaksjoner som ikke blir bearbeidet hvis man ikke deler de med andre. Boal skulle med forumteaterformen bidra til å oppheve skillet mellom skuespillere og tilskuere ved å forandre teateret.
Boal introduserte begrepet “spect-actors”, som beskrev publikum som observatører og deltakere. I moderne forumteater blir denne rollen enda mer aktiv, hvor deltakere bidrar til å utforme manus og scener før selve oppføringen. Dette forsterker følelsen av eierskap og engasjement.
Vi begynte å jobbe med kunder som syntes det var interessant å bruke teater som instrument for interne endringer. Med utgangspunkt i organisasjonens ønsker, satte vi sammen en forestilling hvor profesjonelle skuespillere dramatiserte et case som kursdeltakerne kunne kjenne igjen fra egen arbeidssituasjon. Vi stoppet forestillingen underveis, spurte publikum om deres reaksjoner og meninger. Skuespillerne var i sine karakterer under samtalen som ble ledet av en nøytral person.
Samtalene ble ekte da publikum kunne spørre direkte om ting de hadde opplevd i spillet og hvorfor skuespillerne reagerte som de gjorde. Innspillene som kom ble ivaretatt av virksomheten som ledd i hensikten med opplegget, få innspill til forbedringer, endinger. Vi erfarte at oppdragsgiverne og deltakerne på våre dialogmøter synes opplegget ga mening og utfordret dem.
Etter noen år med dialogteater rettet mot næringsliv og organisasjoner fikk vi i 2004 muligheten til å bruke teaterarbeid som virkemiddel i samarbeid med fengsler og innsatte. Vi hadde tro på at det kunne ha en positiv effekt på innsatte dersom de fikk bruke sin kreativitet, erfaring og kompetanse i en teatersetting.
“Hjelp, jeg er fri” som prosess og prosjekt
“Hjelp, jeg er fri” ble starten på et arbeid som tydeliggjorde hvordan teater kan være et kraftfullt virkemiddel for rehabilitering og personlig vekst. Prosjektet tok form som en inkluderende prosess hvor tidligere innsatte fikk muligheten til å bearbeide egne erfaringer gjennom scenekunst. Deltakerne var aktive bidragsytere i alt fra manusutvikling til fremføring, og dette ga dem både eierskap og mestringsfølelse.
Prosjektet ble en arena for å utforske komplekse spørsmål knyttet til frihet – ikke bare i fysisk forstand, men også i forhold til identitet, ansvar og tilhørighet.
Gjennom forestillinger fikk deltakerne mulighet til å dele sine historier med et publikum, noe som ikke bare skapte en meningsfull dialog mellom scene og sal, men også hjalp deltakerne med å reflektere over egne livsvalg.
“Hjelp, jeg er fri” etablerte en modell for hvordan Vardeteatret bruker teater som et rehabiliteringsverktøy – en modell som har vist seg å være effektiv både i Norge og internasjonalt. Prosjektet illustrerer teaterets potensial som en transformativ kraft som bringer menneskelige erfaringer til overflaten og skaper rom for dialog, refleksjon og utvikling.
Historiefortellingen du er i ferd med å lese på disse sidene, er erfaringer vi har fra mer enn 20 år hvor teaterarbeid og kulturelle virkemidler har vært brukt i rehabilitering av innsatte og løslatte fra norske og sør-afrikanske fengsler.
Teater har og blir brukt for å løfte marginaliserte grupper og gi dem en plattform for å uttrykke seg. Det fungerer som en bro mellom kunst og handling, gir mennesker muligheten til å reflektere, bli utfordret, oppleve glede og mestringsfølelse på vei til vekst og utvikling.
Håper vår fortelling kan inspirere!
Støtte for vår tilnærming finnes bl.a. i:
Engelstad, A (2001) De undertryktes teater: Når tilskueren blir deltaker: Augusto Boals metoder og praksis. Oslo: Cappelens Akademiske forlag
Haukedal, W. (2001) Arbeids- og lederpsykologi. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag