En dramatisert fortelling i Henrik Ibsens ånd
Første akt: Ved Varden
Scene: En gruppe mennesker står samlet rundt en varde av steiner. Torleif, en tidligere innsatt, står litt til siden, usikker på sin plass.
Kor av Vardevoktere: Ved varden vi står, med steiner så tunge, Hver bærer en verdi, en sannhet å sjunge. Respekt og åpenhet, ærlighet klar, En reise begynner, hva blir ditt svar?
Torleif (til seg selv): Hva gjør jeg her, jeg syndenes sønn? Blant ærlige sjeler, mitt liv en hån. Men noe drar meg mot denne sten, En stemme hvisker: «Du er ei len’.»
Torleif nærmer seg gruppen forsiktig. En eldre mann, Lederen av Vardeteatret, legger merke til ham.
Lederen: Se, hvem kommer der, med bøyd nakke og tunge skritt? Er det ikke Torleif, han som bar fengselets merke sitt? Kom nærmere, min venn, la ikke fortiden tynge. Her ved varden vår, kan nye sanger synge.
Torleif (nervøst): Jeg… jeg kom for å høre, om det finnes en plass, For en som har vandret på skyggesiden av glass. Er det rom ved deres bål for en sjel så kald? Kan jeg finne min stemme i deres teaterhall?
Lederen (med varme): Velkommen, Torleif, til vår sirkel av sten. Her er hver sten en rolle, hvert menneske en scene. I teaterets lys skal du finne din vei, Fra fengselets mørke til frihetens lei.
Andre akt: Teaterets Magi
Scene: Innsiden av Vardeteatret. Torleif står på scenen, omgitt av andre deltakere.
Instruktøren: Nå, Torleif, vis oss kongen i deg! La masken falle, finn sannhetens vei. I Stanislavskys ånd skal vi søke, Den indre sannhet, la sjelen føke!
Torleif (usikkert): Men jeg er ingen konge, knapt en mann. Hvordan skal jeg spille det jeg aldri kan?
Medspiller: Hør, Torleif! I deg bor alle roller, Fra tiggeren lav til han som troller. Gjennom oss alle går livets elv, Spill kongen, og du’ll finne deg selv!
Torleif lukker øynene, trekker pusten dypt, og begynner å transformere seg på scenen.
Torleif (med ny selvtillit): Jeg er kongen av mitt eget rike, Av drømmer og håp, av livets stige. Gjennom kunsten ser jeg meg selv på ny, En fugl frigjort, klar til å fly!
Kor av Deltakere: Se Torleif stige, fra aske til ild, På scenen han danser, så fri og så vill. I teaterets speil ser han sitt sanne jeg, En stjerne som lyser på livets vei.
Tredje akt: Reisen til Sør-Afrika
Scene: En strand i Cape Town. Torleif står sammen med en gruppe fra Vardeteatret og lokale skuespillere.
Torleif: Her står jeg på en fremmed strand, Mitt hjerte banker i et ukjent land. Men teateret binder oss, en bro av ord, Fra Oslo til Cape Town, en kunstens fjord.
Afrikansk Skuespiller: Velkommen, bror fra det kalde nord, La oss sammen skape på denne jord. Gjennom dans og sang, gjennom ord og gest, Skal vi bygge en bro, en kunstnerisk fest!
De begynner å improvisere sammen, blander norske og afrikanske tradisjoner.
Kor av Internasjonale Deltakere: Fra ulike kulturer vi kommer hit, Men kunsten forener, gjør grensene fritt. I teaterets rom er vi alle ett, En menneskehet, et pulserende nett.
Torleif (overveldet): Jeg ser det nå, i denne fremmede havn, At kunst er mer enn bare et navn. Det er en kraft som kan endre en sjel, Fra brutt til helt, fra del til hel.
Fjerde akt: Tilbake til Varden
Scene: Tilbake ved varden i Norge. Torleif står nå blant de andre, med rank rygg og klar stemme.
Lederen: Se, Torleif er tilbake, en forvandlet mann! Fortell oss, venn, hva har du lært i fjerne land?
Torleif: Jeg har sett verden gjennom kunstens øyne, Og funnet styrke i det som syntes føyne. Nå står jeg her, klar til å dele, Min reise fra mørke til lysets hele.
Torleif vender seg mot en gruppe nye deltakere.
Torleif: Kom, venner nye, la meg vise vei, Gjennom teaterets magi, en ny sti. For jeg var som dere, lost og alone, Men fant mitt selv på kunstens trone.
Kor av Nye Deltakere: Vi hører din stemme, vi ser ditt lys, I dine ord finner vi mot og et hus. Led oss, Torleif, på kunstens sti, Til et liv der vi endelig kan bli fri.
Torleif (med styrke og overbevisning): Ved denne varde lover jeg nå, Å bruke min kunst for andre å nå. For i teateret fant jeg min sanne stemme, Og nå skal jeg hjelpe andre å finne sitt hjemme.
Alle samles rundt varden, legger hendene på steinene.
Alle (i kor): Ved varden vi står, med hjerter som brenner, Gjennom kunsten vi vokser, blir sanne venner. Fra mørke til lys, fra fengsel til fri, Med Vardeteatret finner vi vår egen sti!
Teppet faller